Samtalen underveis
Det er mange måter å nærme seg et problemområde og utvikle en tilnærming på. For et par dager siden prøvde tre av oss i førstebibliotekarprogrammet en kombinasjon av det eldste og det nyeste: Vi spaserte på stier i skogen og langs havet mens vi diskuterte rammen for en artikkel vi skal prøve å skrive sammen, og brukte mobiltelefonen som diktafon når det kom opp momenter som var særlig viktig å huske!
Diskusjonen ble god, gjennom å spille ball ganske fritt lærer vi enormt mye av hverandres praksis og erfaringer. Faglige diskusjoner i bevegelse er kanskje undervurdert? Jeg kom over denne bloggen på min vandring på vebben om vandring….
Heidis bibliotektank(er) 
Samtale kan være nyttig. Jeg mener også at det relativt sett snakkes og synses for mye i norsk akademia,- og bibliotekvesen. Vi trenger relativt sett mer av den utprøvende og overskridende *handling* og praksis.
Det en lærer må «fanges», demonstreres og formuleres som nye praksiser og som tekst og uttrykk. Det kan svært ofte beskrives kort og pregnant.
*Hva* lærte dere?
Helge
08.06.11 at 14:43
Når flere skal skrive noe sammen, er en felles forståelse av hva som er viktig å få fram i artikkelen en forutsetning for at det skal bli en helhet. Min antagelse er at vi kom lenger i den felles forståelsen ved å utvikle den mens vi vandret i usedvanlig vakker natur!
heidiko
09.06.11 at 06:54
Det forstår seg. Jeg er 100% enig.
Men jeg ville gjerne utfordre deg i forhold til en måte å skrive (og tenke?) på som her ble uttrykt som at dere «lærte enormt mye av hverandre». Altså ikke bare «mye», men tillike «enormt» 😉
Dette uttrykker for meg en læreprosess som går ut over det å drøfte innholdet til en samskrevet artikkel.
Men selvsagt kan en lære mye av slike drøftinger! Jeg har selv enormt utbytte av å tenke gjennom ting og tang eller diskutere med andre når jeg går tur.
Men jeg stiller altså spørsmålet om *hva* dere lærte, – ikke *om* det skjedde læring.
Helge
10.06.11 at 10:56
Tur i frisk luft med bølgeskvulp, fuglekvitter og duskregn i vakre omgivelser gjør noe med tankene. I løpet av turen fikk vi utløp for tanker vi kanskje ikke hadde tenkt i mer begrensede omgivelser. Det ble en mer uformell og åpen diskusjon, og vi kom langt i felles forståelse. Samtalen førte til at vi tilsammen kan dele våre tanker og erfaringer med andre i bibliotekfeltet om hvordan jobbe med refleksjon i forhold til etablerte og nye praksiser. Av hverandre lærte vi at det finnes mange måter å gjøre dette på som andre kanskje kan dra nytte av. Vi fant også ut at vi har mange eksempler som vi kan øse fra etter lang praksis i bibliotekfeltet. Til tross for at vi er klekket ut fra samme utdanningsinstitusjon og at alle jobber i bibliotek, trengte vi diskusjon om begrepsbruk. Hvilke begreper skulle vi bruke? Snakket vi om «faglig refleksjon» og «den faglige samtalen»? Er det noen forskjell? I alle fall, vi skal «fange», dokumentere og dele.
Anett
10.06.11 at 11:30
Samtaler som dette er opplagt nyttige for å utveksle erfaringer,- ikke minst å beskrive en bred vifte av konkrete eksempler. Det konkrete og overskridende eksempel, særlig hvis en kjenner det godt fra innsiden, er en nøkkel i praktorkvalifisering.
Eksempler er eksempler på «noe». Hva er de eksempler på? Her er navnsettingsnivået viktig. Hvilke navn eller termer skal vi bruke for å begripe? Konkrete forslag?
Stå fram med det! Prøv ut! Ikke vær redd for å ta feil! Forestillingen, som jeg i blant støter på, at bibliotekarer som mener noe annet enn røkla har feil er feil ….
En må skille mellom problem og betingelse. Betingelser tilpasser en seg, problemer kan løses. Vi må forholde oss til mange nye eksterne betingelser. Jeg tror at det største problemet for norsk bibliotekvesen er det smålåtne, det tafatte og den sterk internkontroll i hvert enkelt mikromiljø.
Forsiktheten må vike for individuell dristighet.
Helge
11.06.11 at 08:46